Miljøtiltak i vassdrag og vannområder

Artikkelen ble publisert første gang i medlemsbladet Grønt i fokus, nr. 2 - 2020.

Fosfor binder seg sterkt i mineraljord, og jordtap kan føre med seg mye fosfor ved jorderosjon. Fosfor i ferskvann kan blant annet føre til uønsket algevekst, som igjen gir mindre oksygen i vannet og dårlige forhold for vannlivet. I tillegg kan flere algearter produsere algetoksiner, som er giftig for dyr og mennesker. Disse toksinene er påvist i flere ferskvann. Klimaendringene gir flere intense nedbørsperioder og mer nedbør, noe som øker faren for avrenning og jorderosjon. Tiltak for å holde jord og næringsstoffer på jordet er helt nødvendig, og iverksetting av slike tiltak bør øke. Mange miljøtiltak støttes av fylkene med Regionale miljøtilskudd (RMP). Sjekk tiltak og regelverk for eget fylke, da dette er varierende.

Jordtap

Jordtap skjer gjennom overflatetap og via grøfter. Ulike kulturer og driftsmåter avgjør hvor mye jordtap som skjer fra arealet. Jordtapet er ofte høyest høst og vår. Jordtap gjennom vinteren påvirkes av en rekke elementer som temperatursvingninger, nedbør, jordtype, snødekke og bakkefrost. Jordtap fra samme areal kan variere mye fra år til år. Generelt er det størst jordtap fra høstpløyde arealer, uavhengig av hellingsgrad. Jordarbeidingstiltak for å redusere tapene har størst effekt på de mest erosjonsutsatte arealene, men det skjer også betydelig jordtap fra flate arealer i år med mye nedbør. Noen jordarter er mer erosjonsutsatt enn andre. Særlig de siltrike jordartene med lavt innhold av organisk materiale er utsatt. Det er derfor ekstra viktig med tiltak for å bygge opp organisk materiale på slike jordarter. Økt organisk materiale gir jorda bedre egenskaper, som blant annet innebærer at jorda blir mer motstandsdyktig mot erosjon.

Etableringsmetode og jordarbeiding

Etableringsmetode og jordarbeiding er med på å påvirke størrelsen på jord- og næringstapet. Direktesåing, høstharving eller jordarbeiding om våren gir mindre jordtap enn den tradisjonelle høstpløyinga med harving om våren. Åker i stubb gjennom vinteren der det skal være vårsådde vekster er et av våre viktigste tiltak for å redusere jord- og næringstap. Høstpløying før høstkorn dobler tapet av fosfor sammenlignet med høstpløying før vårkorn. Direktesåing av høstkorn reduserer fosfortapet betraktelig. Tap av fosfor og jord går i de fleste tilfeller hånd og hånd. Tap av fosfor ved direktesåing er på nivå med tap med vårharving til vårkorn. Ved dårlig etablering av høstkorn eller mye nedbør kort tid etter såing er det registrert like store eller større jordtap, enn om det høstpløyes før vårkorn. De fleste forsøk med jordarbeiding er utført på arealer med helling, men fra 2014-2018 har NIBIO hatt forsøk på Bjørkelangen for å se på effekter av jordarbeiding på flate arealer. På flate arealer er det minst jordtap fra vårpløying. I året med minst avrenning i dette forsøket var det små forskjeller i jord- og næringstap mellom jordarbeidingssystemene. I årene med mer nedbør var det klare forskjeller. Næringstapene fra ruter med høstkorn var lavest de årene høstkornet ble sådd tidlig. I samme forsøk viser målinger fra drensgrøftene at jordarbeidingstiltak også har effekt på fosfortap gjennom grøftene. Forsfortapet er lavere gjennom drensgrøftene ved jordarbeiding om våren enn om høsten. Forsøkene viser at været det enkelte året påvirker stort: I år med mer nedbør enn normalt, vil det være betydelige jord- og næringstap også fra flate arealer. NIBIO har samlet nordiske forsøksresultater om effekt av jordarbeiding på jord- og fosfortap. Resultatene viser gjennomgående at vårharving gir lavest fosfortap. Ved høstharving varierer det mye mellom forsøkene, fra svært positiv effekt på jordtap på arealer med høy erosjonsrisiko, til negativ effekt på arealer med lav erosjonsrisiko. Her kan blant annet utviklingen av en «harvesåle» bidra til å øke fosfortapene ved høstharving.

Fangvekster har mange fordeler

Formålet med fangvekster som miljøtiltak er å beskytte jordoverflaten mot avrenning av jord og næringsstoffer, samt å binde overskudd av fosfor og nitrogen i vekstene slik at det ikke vaskes ut. Fangvekster kan dyrkes som underkultur i korn eller etter høsting av grønnsaker og poteter. Vekstene vil dekke og holde på jorda, og ta opp næringsstoffer etter at hovedveksten er høstet. Over bakken bremser plantemassen hastigheten på avrenning og øker infiltrasjon. Under bakken gjør røttene jorda mer stabil og øker luftvekslingen. I korn kan fangveksten sås i kornet etter etablering. Et etablert plantedekke utover høsten hindrer erosjon. Fangvekster kan både øke og redusere tapet av fosfor, et eventuelt fosfortap skyldes utfrysning av fosfor fra plantemassen. De få forsøkene på dette, viser at fangvekster på arealer med fosfortap grunnet erosjon, kan binde jorda og redusere tap av fosfor bundet til jordpartikler. På arealer med forholdsvis lave jordtap via erosjon har fangvekster av gras imidlertid gitt alt fra en reduksjon i fosfortap på 43 % til en økning på 86 %. Tapet påvirkes av mange forhold, blant annet mengden fosfor i plantemateriale, snødekke og antall tine-fryse sykluser. Høsting av fangvekst vil bidra til å redusere fosfortapet og ta ut fosfor fra jorda. I tillegg til gunstige miljøeffekter vil fangvekster ha flere gode synergieffekter. Fangvekster vil bidra til å bygge opp organisk materiale i jorda. Økt organisk materiale gir jorda bedre egenskaper, som blant annet økt vannlagringsevne og luftveksling, redusere trekkraftbehovet ved jordarbeiding, og bedre jordstruktur. Organisk materiale er i all hovedsak molekyler som inneholder karbon. På den måten vil økt bruk av fangvekster bidra til å redusere klimagassutslipp fra landbruket ved å binde karbon (fra CO2 ) fra atmosfæren. Langvarige studier i Sverige viser at årlig gjennomsnittlig økning av karbon i de øverste 20 cm i jorda er på 32 kg/daa ved bruk av fangvekster. Bruk av fangvekster trekkes frem i NIBIO rapporten «Muligheter og utfordringer for økt karbonbinding i jordbruksjord» som trolig den sikreste og letteste måten å øke karbonlagring i norsk landbruksjord. Karbonbinding gjennom fangvekster vil være størst på jord med lavt innhold av organisk materiale, noe som ofte kjennetegner jorda i kornområdene.

Grasdekte vannveier og grasstriper i åker

Grasdekte vannveier og grasstriper skal legges i områder hvor vann samler seg inne på skiftet for å hindre erosjon og avrenning på arealet. Grasdekket må være minst seks meter bredt for å ha god virkning i forsenkninger. For grasstriper på tvers av fallet er det tilstrekkelig med to meter. Dette er særlig aktuelt i dråg (søkk i hellende terreng hvor vannet samler seg), men det kan også være aktuelt der vann følger langs kanten av arealer.

Grasdekt kantsone i åker

Vegetasjonssoner skal stoppe jordpartikler på vei ut av jordet, særlig langs bekker og innsjøer. De legges i nedkant av skiftet og på andre steder hvor vannet renner ut av skiftet. RMP-tilskudd gis per meter, med et minstekrav til bredde på seks meter. I tillegg er det krav om at det er minst to meter utenfor det dyrka arealet med gras/vegetasjon mot vann. Dette er et absolutt krav for å få produksjonstilskudd. Det gis ingen ekstra tillegg om vegetasjonssonen er breiere. Tilskudd kan også gis til kantsoner i andre vekster enn korn, som f.eks. oljevekster og åkerbønner. Målinger som er gjort har vist at renseeffekten av vegetasjonssonen er ca. 40 % ved fem meter bredde og ca. 60 % ved 10 meter bredde. Med lange hellingslengder blir vannmengden stor og vannhastigheten høy. En seks meter brei vegetasjonssone er ikke alltid tilstrekkelig for å fange opp så mye av jordpartiklene som en ønsker der det er utfordringer med vannkvaliteten. I noen tilfeller burde vegetasjonssonene derfor være breiere for å oppnå tilfredsstillende effekt, men det må kombineres med å lede vannet ned i lukkinger i tette rør, slik at det ikke rekker å grave. Grasdekte kantsoner skal ikke gjødsles eller sprøytes. De krever stell gjennom slått eller beite. Kantsonene bør ikke brukes som transportvei for maskiner eller dyr.

Klimatilpasninger

Klimaendringene er allerede her. I Norge har vi de siste 100 årene observert temperaturøkning på ca. 1 °C, og økning i nedbør på ca. 18% (Klima i Norge 2100). Klimaframskrivinger sier at vi må forvente fortsatt økende temperatur og nedbør. På Østlandet er det mye åpen åker, noe som øker erosjon ved mye nedbør. Vi kan også forvente mer erosjon i vinterhalvåret da mer nedbør vil komme som vann, og det blir mer tining og frysing av jorda. Vinteren 19/20 har det flere steder kommet mer nedbør enn normalen. Resultatet av dette ser vi både ved erosjon i høstkornet og på høstpløyde arealer. Landbruket må tilpasse seg klimaendringene. I tillegg til tiltak under RMP-ordningen, må vi ikke glemme de viktigste og billigste tiltakene; Unngå jordpakking og kjør når det er laglig!