Artikkelen er første gang publisert i Buskap nr 3 - 2017.
God kunnskap i agronomi og husdyrlære gjennom maksimal utnyttelse av gårdens ressurser og beliggenhet er av stor betydning ved dyrking av eget grovfôr. Tradisjonelt har vi her landet, siden 1960-70-tallet, i hovedsak brukt ulike slåtteblandinger av timotei, engsvingel og rødkløver til produksjon av surfôr. I en periode på 80-tallet var imidlertid hundegras og nullbeiting en del brukt. I de siste tiåra har interessen for flerårig raigras vært stigende i områder der denne arten kan dyrkes.
Om bruk av dagens frøblandinger var riktig for noen tiår siden, er det ikke sikkert at valget eller bruken er rett utfra måten vi driver på i dag. Videre har det også gjennom årenes løp kommet til noen nye sorter og enkelte nye arter, selv om Grindstad timotei har «holdt koken» i over 100 år.
I artikkelen drøftes de mest aktuelle grasarter og -sorter. For de mer grunnleggende beskrivelsene om artene, henvises det til de ulike frøkatalogene og såvareforretningene i markedet.
Hva skal vi velge?
Dagens arter i en typisk slåttebehandling
Timotei
Dette er vår viktigste og mest brukte grasart. Timotei er produktiv, men går ofte fort ut ved tidlige og mange slåtter. Beiting tidlig vår og sen høst er ei heller særlig gunstig for varigheten. Dette gjør at andelen av timotei ofte er redusert allerede i 3.-4. årsenga, men her kan det være store forskjeller ut fra driftsmåte. Timotei har grunt rotsystem som gjør at den greier oversvømmelser relativt godt, men er følsom for vår- og forsommertørke. Timotei skyter sist av våre slåttegras og passer godt sammen med rødkløver.
Dagens aktuelle sorter er Noreng, Lidar og Grindstad, der Noreng er mest vintersterk og passer best til en, eventuelt to slåtter i Nord-Norge og i fjellet, mens Lidar og Grindstad greier henholdsvis to og tre slåtter greit. Siden Noreng er sorten som ofte gir størst 1. slått, men stopper veksten relativt tidlig på sensommeren, kan denne sorten eller blandinger med denne, være aktuell på skifter i andre områder og som ligger svært langt unna fjøset og der kun en slått uansett blir prioritert. Alternativ også på enkeltskifter for driftsenheter med rikelig tilgang på areal. Altså full innsats på høyest mulig tørrstoffavling og en slått. En ny interessant sort med navn Liljeros er også på vei inn i markedet.
Engsvingel
Engsvingel har blitt regnet som et varig og middels slitesterkt gras. Det inngår oftest som en utfyllingskomponent i et bredt utvalg frøblandinger til både slått og beite. Arten er lett å etablere, men nye erfaringer tyder på at engsvingel ikke er så varig som en tidligere har ment. Ofte blir det registrert svært lite engsvingel i enger over fire år. En forklaring kan være at timoteien blir for dominerende de første engåra og konkurrerer ut engsvingelen. Dagens hovedsorter er Norild, som er mest vintersterk og Fure som er mest yterik. Nye og bedre sorter er under oppformering.
Rødkløver
Rødkløver inngår i mange frøblandinger med en mindre andel, som et tilskudd til fôrkvaliteten og jordsmonnet, men går fort ut etter to år ved sterk nitrogengjødsling, sein slått og beiting. Den trives best med to slåtter. Det er flere markedssorter og nye er på vei inn.
Dagens arter i en typisk beiteblanding
Engrapp og hvitkløver
Begge arter er varige og slitesterke og anbefales alltid når blandingen skal relateres til en form for beitebruk. Engrapp etableres seint og er best i engomløp lenger enn tre år. I og med at blandinger med timotei, engsvingel og rødkløver har lett for tynnes ut i eldre eng, viser den nyere undersøkelsen i NIBIO at engrapp også bør være obligatorisk i slåtteenger som skal ligge lenger enn tre år. Dette for å opprettholde avlingen og hindre utbredelse av kveke og annet ugras. Hvitkløver trives best under gode lysforhold og har tradisjonelt ikke vært så vanlig i slåtteblandinger. Erfaringer fra utlandet, og bruk av mer høyvokste sorter, har imidlertid gjort arten også interessant her sammen med arter som hundegras og flerårig raigras.
Gras til intensive dyrking
Raigras
Av de intensive grasartene nevnes flerårig raigras, hundegras og strandsvingel som de viktigste. Alle artene tåler flere gangers slått, og kan gi svært store avlinger med gode kvaliteter høstet til riktig tid. Alle artene er relativt tidlige og er egentlig ikke helt ideelle sammen med timotei, som skyter senest av våre slåttegras. Likevel kan både raigras og strandsvingel fungere godt sammen med timotei og gi et bra surfôr, så sant det høstes til riktig tid. En må imidlertid være oppmerksom på at dette svekker timoteien raskere, slik at engomløp utover tre år blir mindre aktuelt. På Sør-Vestlandet brukes mye raigras, og flere sorter er i bruk. Nye norske sorter med bedre vinterherdighet har gjort arten mer aktuell også i andre strøk, spesielt som innslag i ulike frøblandinger. De norske sortene Figgjo og Trygve er blant de mest vintersterke raigrassortene i markedet.
Strandsvingel
Strandsvingel er et forholdsvis nytt gras her i landet, men er en del brukt i Sverige. Arten er svært høytytende, med stor toleranse for både tørke og oversvømmelser, men med lavere fôrverdi enn raigras. Den etablerer seg noe sent i førsteårsenga, men kommer sterkt i 2. og 3. året. Arten finnes i kun få blandinger her i landet. Av sorter i markedet finnes i hovedsak Swaj og Barolex. Raisvingelsorten Hykor som ligner strandsvingel er også i markedet.
Hundegras
Hundegras ble som nevnt mye brukt tidligere, og er fortsatt aktuell i intensiv grasproduksjon. Det starter veksten tidlig om våren, og er aktuell for de som ønsker tidlig beite/slått. Ensilering med minst tre slåtter er ellers hovedbruksområdet. I utsatte strøk kan hundegraset gå lettere ut enn for eksempel timotei.
Andre gras
Bladfaks og strandrør regnes som svært varige spesialgras til bestemte jordarter og formål. Begge gir store avlinger, men fungerer best til to slåtter, i renbestand eller i blanding med timotei, og ikke til beiting. Begge har kraftig rotsystem. Bladfaks hevder seg best på opplendt kalkrik jord som er utsatt for tørke. Strandrør hevder seg best på myr og bæresvak jord og på områder som ofte blir utsatt for oversvømmelser. Fôrkvaliteten på strandrør er ikke av de beste.
Intensiv eller langvarig?
Intensiv kortvarig eng eller langvarig eng? Hvordan opprettholde et høyt avlingsnivå?
I kornområdene, der en forgrødeverdi på ompløyd eng kan verdsettes mye, eller i områder der de intensive grasartene passer, bør ikke enga bli eldre enn to til fire år. I slike tilfeller vil ulike blandinger bestående av flerårig raigras, strandsvingel, hundegras, timotei, engsvingel og rødkløver i ulike kombinasjoner være de mest aktuelle å bruke.
I mer typiske og ensidige grasområder der vinteren kan sette sitt preg, men en likevel disponerer en jordvei med en arrondering som det i praksis lar seg gjennomføre et fornuftig vekstomløp, bør det tilstrebes å ikke ha eldre enger enn tre til fire år. Her vil enkle blandinger med timotei, engsvingel og rødkløver være fornuftige å bruke. Blandinger med mindre innslag av flerårig raigras og/ eller strandsvingel kan også fungere. Det samme kan en hundegraseng.
Er ønsket derimot fem- til seksårsenger i slike områder som for eksempel på Sør-Vestlandet, vil direktesåing eller årlig vedlikeholdsåing med ulike raigras absolutt ha noe for seg.
I andre grasområder, som typiske dal og fjellbygder i både Sør- og Nord Norge, og/eller der det er vanskelig å få inn andre vekster i omløpet, og ønske og praksis tilsier at enga skal ligge lenger enn tre til fire år, bør engrapp være med i blandingen ved siden av timotei, engsvingel og eventuelt rødkløver, selv om det ikke skal beites. Erfaringer viser at engrapp går mye fram i eldre enger etter hvert som timotei og engsvingel går tilbake. Engrapp kan da være med på å redusere framveksten av tofrøblada ugras og kveke med økende engalder. Flere av dagens surfôrblandinger inneholder fra 10-20 prosent engrapp. Spørsmålet er om andelen skal økes enda mer i slike enger? Tidlig start med direktesåing eller vedlikeholdsåing kan også ha noe for seg i disse områdene.
Om det er ønske og behov for ekstra langvarig eng, og forholdene ellers ligger til rette for det, bør valget være en type bladfaksblanding.
Virkning av mildere klima
I områder som tydelig merker mildere klima gjennom lengere vekstsesong, og som ser mulighetene for å endre dyrkingspraksis fra en til to slåtter eller fra to til tre slåtter, er det naturlig å velge frøblandinger med mer sørlige sorter/intensive arter enn tidligere. Det vil likevel alltid være en risiko for utvintring av disse.
Grønnfôrmais
Mer bruk av grønnfôrmais i de klimatisk beste strøka i Sør-Norge kan også bli aktuelt. Grønnfôrmais, som blir et fôr bestående av både kraftfôr og grovfôr, er ett supert mjølkefôr og passer fint i kombinasjon med grassurfôr. Helgrøde av hvete eller i blanding med erter blir også noe tilsvarende.
Høstrug
Bruk av høstrug i kombinasjon med italiensk raigras, er et nytt beitealternativ til mjølkeku, som har gjort sitt inntog i landet. I følge danske økologiske bønder og rådgivere regnes vårsådd rug med italiensk raigras som ideelt for å få et kløverfritt år i vekstskiftet, samtidig som det utnytter nitrogen godt. I tillegg viser dyra god appetitt på dette sukkerrike, lettfordøyelige beitegraset, noe som igjen betyr høyt tørrstoffopptak. Dette gjelder økologisk så vel som konvensjonelle produksjoner.
