Det første man bør vurdere er vekstforholdene i området. Spesielle behov med hensyn til jordart, tørke - eller flomutsatt areal og lokale klimaforhold er gjerne fastsatte, men tiltak som drenering og kalking kan bedre vekstforholdene og dermed også påvirke hvilke arter som kan inngå i frøblandinga. På skarp sandjord er bladfaks og strandsvingel aktuelle arter med deres godt utvikla rotsystem, men disse etablerer seg seint. I tillegg er bladfaks kravstor til pH. Uavhengig av frøblanding må etablering av et godt og jevnt såbed prioriteres. Frøet bør ikke sås for djupt, og ved veldig løst såbed kan også tromling før såing være aktuelt.

Ulike artes krav til p H og naering

Slått, beite eller en kombinasjon

Det neste man må vurdere er hva avlinga skal brukes til. Er det beite, slått eller en kombinasjon av begge? I blandinger til slått er timotei og engsvingel dominerende. Ved intensiv drift kan også en større eller mindre andel med raigras inngå for å øke avlingsmengden, også strandsvingel eller hundegras. Vær klar over at skal man få godt tilslag av andre arter i blanding med timotei, må mengden timotei reduseres betraktelig da denne har en lav tusenfrøvekt og derfor er det mange timotei-frø i en kg blanding.

Gode beiteplanter karakteriseres som vekstvillige, med stor gjenvekstevne og som tåler beitetråkk. Engrapp og hvitkløver er typiske arter som bør inngå i blandinger til varig eng og/eller beite. Engrappen er sein i etableringa, men vil på sikt tette igjen enga og hindre vekst av ugras. Hvitkløveren har også evnen til å tette enga godt, og vil med sin gode smakelighet, også bidra til økt fôropptak.

Figur valg av froblanding

To eller tre slåtter

Tidligere slått gir økt fordøylighet og proteinverdi i grovfôret. Strågras som timotei gir størst avling i første slåtten, mens bladgras har størst gjenvekstevne etter slått. Tidligere og flere slåtter gir mindre rotmasse, og dermed lavere evne til å tåle tørke. Her må man inn med arter med kraftigere

rotsystem, eksempel kløver, hundegras og strandsvingel. Kløverens unike egenskaper med nitrogenfiksering bør uansett verdsettes da dette gir reduserte gjødselkostnader samt økt proteinverdi og smakelighet i grovfôret.